Balladen om Reidar...

19/11/2021

Risør 1991 e. Kr.

Shotgun Sally hadde fått spilleoppdrag på Krags Kafe i Risør sensommeren dette året. En stund tidligere hadde vi gått til innkjøp av en Scania 56 som vi skulle pusse opp og bruke som bandbuss. Antabuss, kalte vi den for....

Vi bestemte oss for å kjøre nedover til Risør med bussen vår. Planen var å ha en fest på kvelden for deretter å overnatte i bussen. Vi hadde rigga den til med salong foran, sovealkover i midten og lasterom til utstyret helt bakerst, hvor det også var to lasteluker. Men siden vi ikke hadde fått den registrert måtte vi reise opp til biltilsynet i Skien for å leie prøveskilter. Nå er jo dette å tøye begrepet "å flytte" litt langt, noe vi også skulle få erfare.

Dagen opprant med stor ståhei og skikkelig møkkavær. Vi fikk pakket sakene våre, svinget oppover til E18 og satte kursen sørover. Det gikk ikke veldig fort og det tok heller ikke lang tid før vi hadde en laaaang kø med biler bak oss. Da vi nærmet oss Brokelandsheia la vi oss over i krabbefeltet slik at vi kunne slippe trafikken forbi. Det var ikke få biler som dro forbi oss oppover bakken der, for å si det sånn.

Vel fremme i Risør parkerte vi på oppgitt adresse. Bussen var malt lilla med rulle og var lett synlig fra omtrent alle steder i byen. Den stod ved fortauet like utenfor spillestedet. Mens vi holdt på å losse inn utstyret fikk besøk av to politimenn som ba om å få snakke med sjåføren av kjøretøyet utenfor. Jeg gikk ut for å snakke med dem. De fikk se vognkort og sertifikat.  Etter en stund kommenterte de at det ikke var "innafor" å bruke prøveskilter til et slikt oppdrag.  " Ja, men vi må jo flytte bilen tilbake igjen i morgen" sa jeg, eplekjekk, men svett under armene.

De to politimennene kikket på hverandre før de kastet papirene opp i lufta og ristet på hodet. Deretter fulgte et vakkert syn av to betjenter som forsvant i horisonten. "YESS, tenkte jeg....

Selve konserten husker jeg ikke stort av, men det er å anta at den forløp etter planen slik den forelå. Etter litt mat fikk vi pakket ned utstyret og lasta det inn i bussen før vi kjørte til en egnet parkeringsplass ned ved havna. Jeg samlet stammerådet og kunngjorde at "dette er et bra leirsted, her slår vi oss til for natten. Jeg har talt".

Det ble satt på musikk over stereoanlegget og ulike typer alkoholholdig væske ble konsumert. Karl Oskar og jeg ruslet en tur langs bryggene for å se om vi kunne finne noen å ta med oss på nachpiel i bussen vår. Med ett snublet vi over en ung dame som lå og kavet mellom to steiner. Hun hadde gått skoa av seg og strevde fælt med å få dem på seg igjen. "Hva med ho der?" spurte Karl Oskar. ! Ålreit, svarte jeg kort. Hun presenterte seg som Reidun, men var så fæl at vi døpte henne om til Reidar.

Reidar var tydeligvis glad i mannfolk og hun prøvde seg på alle i bandet i tur og orden uten særlig hell. Et øyeblikk som har brent seg fast på netthinnen er synet av Reidar som blir sparket ut av køya tvers overfor meg. I samme øyeblikk ser jeg armen til Ernst Eilif som skyver en tom ølkasse inn i soveavdelingen. Reidar lander med ryggen oppå ølkassa mens pattene henger ned i gulvet på hver sin side. Jeg trakk for forhenget, snudde meg rundt og forsvant sakte inn i et forferdelig mareritt...

Neste dag våknet jeg av at det satt en gammel lasaron inne i salongen og sang blues med en røst som hadde fått Siv Jensen til å rødme. Jeg fikk gnidd sukatene ut av øyekrokene og spaserte ut i den friske morgenlufta. Jeg tok noen dype drag av rullingsen mens jeg kikket utover båthavna. Med ett skvatt jeg til. Reidar stod ved siden av meg og spurte om jeg kunne gjøre henne en tjeneste. "Hva da?" spurte jeg nervøst. "Gi meg en blåveis. Jeg tenger en unnskyldning når jeg kommer hjem til typen min".  "Kan du ikke bare løpe på bussen da?" hørte jeg en stemme bak meg si. Det var Per som hadde våkna opp fra dvalen. Vi stemte for forslaget til Per.

Jeg fikk i meg et par kopper kaffe og gikk en lang tur nede i havna før jeg tok sjansen på å sette meg bak rattet. Vi fyra opp doningen og kjørte en runde nede i byen før jeg stoppet ved en busslomme og åpnet døra. "Neste stopp er Kragerø. De som ikke vil bli med dit går av her" sa jeg. Lasaronen takket for laget og tuslet ut i morgendisen. Reidar ble sittende. Vi kjørte opp til Sørlandsporten. Der tok vi en lang pause på Kroa og fikk i oss en solid frokost. Reidar ble gitt nok en mulighet til å haike tilbake til Risør, men løste ny billett til Kragerø. Når vi passerte Brokelandsheia og begynte på nedoverbakken mot Sunde Bru så reiv Ernst Eilif av motorkasselokket og trykket pendelen til gasspedalen helt i bånn med  finger`n. Vi fikk pressa  bussen opp i 90 kmt - i nedoverbakke! Det var det forteste vi noensinne kjørte med den.

Tilbake i Kragerø var det kommet tivoli til byen. Det er jo moro, tenkte vi. Jeg husker at vi kjørte med noen karuseller høyt oppe i lufta. De gikk opp og ned og rundt og rundt. Tyngdekraften gjorde at Ernst Eilif holdt på å klemme meg flat. Jeg hang med hodet ut av vognen vår og gispet etter luft. I en vogn bak oss kunne jeg se Jan som kastet opp og strålen som traff andre uheldige passasjerer på livets karusell.

Etter å ha hygget oss på Tivoli rullet vi ombord i fergen. Bussen ble parkert på sin faste plass på Tåtøy. Siste gang jeg så Reidar stod jeg på fergedekket på vei tilbake til byen. Hun satt i en jolle sammen med noen lokale mannfolk et sted mellom Tåtøy og Furuholmen.

NB! Ingen bilder har blitt lagt ut fra denne turen. Som Reodor Felgen sa: "dette er ikke noe for allmennheta"....